Om hvor lett det er å komme skjevt ut i livet
I 1997 var jeg 23 år og gikk i tredjeklasse på sivilingeniør-studiet i datateknikk på NTNU. Før jeg begynte der hadde jeg vært Militærpoliti i Hæren. Jeg var en skikkelig lov-og-orden-type som aldri hadde brutt en eneste lov. Jeg hadde aldri prøvd rusmidler, aldri tatt så mye som et trekk røyk, og hadde ikke drukket mye alkohol heller.
Jeg gjorde det bra i studiene, men jeg trivdes ikke. Jeg klarte ikke å komme inn i noe godt sosialt miljø. Den eneste ordentlige hobbyen jeg hadde, var å trene vekter. Det hadde jeg holdt på med siden jeg var 17 år. Uheldigvis hadde jeg ingen kunnskap om hva jeg holdt på med, jeg hadde aldri hatt noen til å lære meg å trene og spise riktig, så resultatene av all innsatsen min var dårlig. Selv om jeg hadde trent i seks år så var jeg fortsatt helt nybegynner resultatmessig.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble interessert i å finne ut mer om steroider på denne tiden, men jeg tror den viktigste faktoren var at jeg tenkte at en slik type kropp jeg ønsket meg bare kunne bygges ved hjelp av steroider. I ettertid vet jeg at jeg jo helt fint kunne oppnådd de resultatene jeg ønsket meg på dopingfritt vis, uten å ødelegge helsen, men det skjønte jeg altså ikke den gang.
Internett var i sin spede begynnelse på denne tiden, men èn ting var likt som i dag: du kunne finne nettsteder der det ble diskutert hva som helst. Også steroider. Så jeg gikk på nett og søkte meg frem til nettsider med tvilsomme navn som “ChemicalMuscle.com” og “Bolern’s diskusjonsforum”. Der ble steroider diskutert helt åpenlyst. De som skrev på disse forumene virket både intelligente, skriveføre og overbevisende. Mange var studenter som meg selv. Akademikertyper. Antagelig kunne de like lite som meg om kosthold og trening også, så du kan godt si at det var et tilfelle av the blind leading the blind. Gjennomgangstonen var stort sett denne: «anabole steroider er effektive og ufarlige», «hvis du vil ha resultater av vekttreningen må du bruke steroider», og «de som sier at det er farlig driver bare med skremselspropaganda.»
På denne måten lurte jeg meg selv til å ta min første “kur”, 23 år gammel. Jeg skal ikke forsvare det valget altfor mye, men for å sette det litt i perspektiv er det viktig å være klar over at i 1997 var det helt lovlig å bruke steroider i Norge. Det var først i 2013 det ble forbudt. I og med at jeg ikke skulle konkurrere i idrett, og dermed ikke jukse på noe vis, og heller ikke bryte norsk lov, så forsvarte jeg valget den gangen med at det hele bare var et personlig valg som hverken angikk andre eller som var umoralsk på noe vis.
Selv om jeg hadde planlagt å bare ta èn kur så er det slik med steroider at det sjelden bare blir èn kur. Steroidene har en egen evne til å fange deg i et slags nett, og det er utrolig vanskelig å slutte å bruke dem når du først har begynt. Ganske raskt var jeg i gang med utstrakt bruk som langt overgikk det jeg hadde tenkt først, og som ikke kan karakteriseres som annet enn misbruk.
Etter hvert fikk jeg en del rare helseplager. Innen da hadde jeg begynt å omgås andre som også brukte steroider. Uheldigvis er det slik at når du er med i et miljø som dette, som på mange måter står litt utenfor det normale samfunnet, så er det fort gjort at dere hjelper hverandre til å normalisere alt dere opplever, uansett hvor sært det dere opplever er. Slik var det med helseplagene mine også. Hvis jeg ringte en kompis som også brukte steroider og fortalte at jeg hadde tung pust, for eksempel, beroliget han meg alltid med: «Jada, det sliter jeg med også, det er ikke noe å bry seg om».
Ved to tilfeller måtte jeg legges inn på sykehus. Først med så tykt blod at det tettet igjen en arterie i beina. Andre gang med hjertesvikt. Begge innleggelsene varte i to uker hver. Man skulle tro at noe slikt satte en så stor støkk i meg at jeg sluttet med doping, men det førte begge gangene bare til at jeg sluttet for en periode, og så begynte på igjen. Ikke fordi jeg ikke var redd – jeg var kjemperedd – men jeg klarte ikke å slutte likevel.
Uansett hva som skjedde, uansett hvilke helseproblemer jeg fikk, eller uansett hva som skjedde med kjente kroppsbyggere, amerikanske fotballspillere eller fribrytere som døde i ung alder, så hadde jeg og kompisene mine alltid en bortforklaring klar. «Ja, men det sies at han spiste piller også, det var det som tok knekken på han.» Eller favoritten hvis vi ikke hadde en annen forklaring: «Han hadde en genetisk hjertefeil».
I løpet av denne tiden, parallelt med at min egen dopingbruk kom helt ut av kontroll, begynte jeg så smått å selge dopingmidler til andre, for å finansiere mitt eget altfor høye forbruk. Jeg var til og med initiativtaker til å trykke opp dopingtabletter av råvarepulver fra Kina, til både videresalg og eget bruk. Mye kan sies om idiotien i dette, og i dag føles det rart å tenke på at jeg har vært med på det. Det føles både fjernt og uvirkelig, som om det var en “annen” Gunnar som gjorde det. Men det var meg. Jeg har ikke noe forsvar for det. Om det var en sped liten stemme i hodet mitt som innvendte at det var galt, uansvarlig og farlig, så ble den raskt undertrykket av andre stemmer som rasjonaliserte det.
Det skumle er at det hele skjer så gradvis, i så små steg, at man underveis ikke selv merker hvor galt det bærer. I Dostojevskijs Brødrene Karamasov blir en dame spurt om hvordan hun mistet troen sin, og hun svarer: «bit for bit». Slik var det for meg også. Jeg våknet ikke en morgen som ung og lovlydig student og tenkte: «Jeg tror jeg skal bli dopingforbryter». Det skjedde i små steg.
Jeg så aldri på meg selv som en kriminell, og jeg ville aldri gjort noe annet kriminelt. Likevel var jeg fullstendig klar over at jeg brøt norsk lov. Jeg bare valgte å fortrenge det. Det er en rekke tanker jeg burde gjort meg underveis: «Hvilke konsekvenser kan dette få for fremtiden min?» Og enda viktigere: «Hvilken innvirkning har handlingene mine på andres liv?» Men i stedet for å tenke på de tingene, forsvarte jeg det jeg holdt på med på mange måter. Blant annet fortsatte jeg å fastholde min overbevisning om at steroider ikke var farlig, uansett hvor mange beviser jeg etter hvert fikk som talte for det motsatte. Dermed mente jeg også at loven mot salg var inkonsekvent, all den tid at bruk var lovlig. Jeg sa til meg selv at forbudet mot salg lignet på forbudet mot salg av alkohol under forbudstiden på begynnelsen av 1900-tallet, og at det jeg drev med ikke var noe verre enn det å selge sprit på den tiden. Eller ikke noe verre enn det å brenne hjemmebrent; noe som jo heller ikke er lovlig, men som er sosialt akseptert mange steder i Norge.
Selv om jeg ikke solgte til ungdommer selv så har jeg ingen garanti for at de jeg solgte til ikke videresolgte til ungdommer. Og det er den verste biten å leve med; at jeg har bidratt til å skade helsen til folk – kanskje unge folk også.
Det nest verste er hvordan handlingene mine har skadet mine nærmeste, gjennom at de har måttet stå ved sykesengen min og være redd for meg, og at jeg har fratatt sønnen min hans far i noen av de viktigste årene av hans liv. Fra han var 12 år gammel måtte han klare seg uten meg, fordi jeg satt i fengsel som følge av handlinger jeg på ingen måte hverken kan forsvare eller forklare for han.
Alt henger sammen. Ved å ta det som en gang virket som et uskyldig valg om å ta en liten kur for å få raskere fremgang på trening, kom jeg inn i en serie hendelser som til slutt ledet til veldig mye elendighet, både for meg selv og for andre.
Den 7.november 2007, ti år etter at jeg begynte å bruke steroider, gikk min far bort av selvpåført sykdom. Litt etter at han gikk bort fikk jeg høre av min onkel at pappa hadde fått mange advarsler fra legen sin. Så sent som to-tre år i forveien hadde legen sagt til han at det enda var tid til å redde helsen, men han fortsatte likevel den livsstilen som ødela han. På tross av at jeg visste at det han døde av – alkoholisme – er en sykdom, var jeg likevel bitter på han den gangen, over at han hadde «valgt» alkoholen fremfor å leve og se barnebarnet sitt vokse opp. Men etter hvert som jeg reflekterte over dette måtte jeg innrømme at jeg selv holdt på å gå i samme fotspor som han. Jeg var i ferd med å ødelegge helsen min med dopingmisbruk, og jeg holdt på med ting som kunne få meg i fengsel, og begge deler kunne berøve sønnen min for sin far.
Dette, sammen med en del andre ting som skjedde på denne tiden, var med på å få opp øynene mine. Så på nyåret i 2008 tok jeg et valg om å slutte både med bruk og salg av steroider, og jeg klarte begge deler. Fra da av begynte jeg for alvor å studere kost og trening, og firmaene og karrieren jeg er kjent for i dag begynte å skyte fart, og de neste årene ble blant de beste i mitt liv.
Jeg er ikke stolt av bakgrunnen min, men den er en del av meg, en del som gir meg unik erfaring og kompetanse. Det jeg har opplevd og gjennomgått gjør at jeg blir lyttet til når jeg forteller om farene og skadevirkningene ved dopingbruk. Jeg vet om alle faresignalene, om hvor lett det er å tråkke feil, jeg har selv kjent det på kroppen. Jeg vet hvor forandret tankesettet blir når man begynner med steroider, hvor altoppslukende det blir, hvordan det kan ta over hele livet og identiteten din.
Jeg vet også at alle kan havne der jeg gjorde, hvis de ikke er forsiktige. Jeg hadde ikke en bakgrunn som skulle tilsi at jeg var tilbøyelig til å havne på skråplanet. Likevel skjedde det.
Mitt beste råd til de som eventuelt leser dette og kjenner seg igjen i noe av det, er at det er aldri for sent å redefinere deg selv. Ikke knytt identiteten din til det steroidene gir deg. Husk også at uansett hvor langt nede man havner er det viktig å aldri miste motet.
For min del har jeg sonet min dom og gjort opp for meg, jeg har redefinert meg selv og tatt aktivt avstand fra doping, og gjennom dette prøver jeg å påvirke andre fra å gå i samme fotspor som jeg har gjort, og fra å gjøre de samme feilene jeg har gjort.
På tross av alt det dumme jeg selv har gjort – eller kanskje nettopp på grunn av det – er jeg i dag, som overskriften sier: anti doping.